Ustø, men lovende seriestart

Elin Brend Bjørhei har skrevet over hundre seriebøker for voksne, drev bloggen Bokelskerinnen og er nå bokanmelder. Hun debuterer som barnebokforfatter med Døden i Munkemyra, i den nye serien Feriemysteriene. Første ferie ut er påske, en høytid som her i Norge er tett forbundet med krim, en sjanger denne boka går under. Den atmosfæriske forsideillustrasjonen hinter i tillegg om uhygge og overnaturlige elementer.

Hvilke ingredienser forventer så lesere seg av en påskekrim? Spenning, gåter man selv kan nøste i underveis i lesingen, troverdig etterforsking, ofte ett eller flere mord. Her tas sjangeren på alvor, og Bjørhei har styr på håndverket. Hun etablerer sted, hovedperson og et av bokens mysterier allerede på første side.

Hovedperson Sara og tvillingbroren Mathias er tretten år gamle, og vi møter dem på hytta til deres forsvunnede bestemor, i Gråskogen. Den kjedelige påskeferien er knapt i gang før spenningsmomentene avløser hverandre i eskalerende tempo. Romanen er flere hakk mer avansert enn bøkene om LasseMajas Detektivbyrå (Martin Widmark, Cappelen Damm), for yngre lesere. Den har mer til felles med Goosebumps/Grøsserne (R. L. Stine, Cappelen Damm), og selv om den er mer effektivt og nøkternt fortalt enn de amerikanske grøsserne, gjør den like mye bruk av cliffhangere. Noen kjennes billige og lett gjennomskuelige, andre sitter godt, som en av bokens siste spenningstopper, der en sidehistorie slår inn i hovedhistorien på verst tenkelige tidspunkt, og gir uventet gåsehudeffekt.

Hovedperson uten oversikt

I all krim er det vesentlig med en god balanse mellom hva personene i boken forstår, og hva leseren gis muligheten til å pusle sammen selv, ut fra ledetråder og blindspor. Fremstår detektiven som for dum, mister leseren lett tiltroen til denne. Det finurlige med Døden i Munkemyra er at Sara lenge tror hun er viklet inn i et muligens overnaturlig mysterium, og skjønner i seneste laget at hun også er med i en krimgåte hun bare delvis får være med på løsningen av. Hun er dessuten så opptatt av sin egen forelskelse at hun ikke ser hvordan broren Mathias og gutten de møter i skogen, Gabriel, forsiktig nærmer seg hverandre. Bjørhei gir de to guttene mer å bygge på enn det faktum at begge er homofile. Det som skjer mellom dem er synlig for leseren, men Sara reflekterer ikke over det. Likevel fremstår hun ikke som hverken dum eller selvopptatt, men troverdig som en ung jente som er kastet ut på dypt vann. Hun er et godt eksempel på at romanpersoner ikke alltid er klar over hvilke historier som utspiller seg rundt dem, enten de er direkte involvert selv eller ikke, og denne dynamikken er noe av det mest interessante i romanen.

Lenge er det et savn at leseren ikke kommer tettere på Sara, men hun vokser etter hvert, og kanskje er lukketheten en del av personligheten hennes, eller en metode for å takle at alt for mye skjer samtidig. Litt mer rom til å stoppe opp og dvele ved en følelse eller et inntrykk hadde likevel vært fint. Bipersonene, hvilket vil si alle de voksne, forblir med få unntak nærmest uberørte, selv når de blir vitne til eller får høre om dramatiske hendelser.

Mobiltelefonlogikk

Ungdommene forholder seg til virkeligheten med en bagasje av referanser fra film, popmusikk og nyhetssaker. Denne tolkningsrammen bidrar til spenningen og til å forklare valgene de tar underveis. De både er og oppfører seg som store barn. Bjørhei tar dem heldigvis mer på alvor enn foreldrene deres gjør. Når faren til tvillingene snakker om at de trenger digital detox eller klager på skjermbruken deres, slår den overbærende holdningen tilbake på ham selv. 

Mobilbruken byr likevel på utfordringer for både tvillingene og Bjørhei. Her er det massevis av dekningsproblematikk som fremstår noe søkt. Det samme gjelder ungdommenes avveiinger og instinkter hva gjelder å sjonglere mellom sosiale medier, lommelykt og reell telefonbruk. Valgene virker ikke alltid naturlige, med tanke på hvor integrert mobilbruk er i livene deres.

Ungdomskulturen tas også inn i boka i form av sporadiske innslag av et muntlig ungdomsspråk, dels ved anglisismer, som i «– Mer scary, hvisket han til henne. Sara kunne relatere». Ofte oppleves det mer friskt enn tvungent, i et språk som ellers preges av så mange korte setninger at det tidvis oppleves stakkato. Utover i boka flyter det bedre, men noen steder stoppes leseflyten av noen unødvendig klumpete formuleringer: «Hun hadde aldri løpt så fort før. Pusten gikk så raskt at hun snart hadde brukt opp luften hun hadde inni seg. Noe av den ble til blodsmak i munnen.»

Oppdragelse eller opplysning

Feriemysteriene har en agenda. Bøkene skal ifølge baksideteksten ta opp aktuelle problemstillinger i samfunnet. Dette går igjen i mye kvalitetskrim også for voksne, som for eksempel i bøkene til Sjöwall og Wahlöö, Henning Mankell og Arne Dahl. Å røpe hvilket samfunnsproblem Døden i Munkemyra tar opp vil nok for en del lesere utgjøre en spoiler, så det holder å si at det er vanskelig å hisse seg opp over at nettopp denne tematikken utforskes. Nødvendige fakta presenteres opplysende heller enn oppdragende, men litt baktungt blir det likevel, ettersom så mye av denne informasjonen først kommer helt til slutt i boka.

Første bok i «Feriemysteriene» er litt ustø, men blandingen av spenning og uhygge gjør den til god påskelektyre, og om resten glemmes fort, håper jeg Sara blir en karakter som vil huskes – og utforskes videre i kommende bøker.