Matte og mat med en liten bismak

Kjendismattelærer Håvard Tjora og kusinene Astri Horn Eriksen og Mari Dyrkorn Tjora har kommet opp med et usedvanlig salgbart konsept: Lær matte gjennom matlaging.

Oppskriftene i denne kokeboka tilbyr et kjent basisrepertoar til barn i barneskolealder. Flere av dem fungerer flott som inngang til å forklare matematikk – men langt fra alle.

Behovet for en slik bok understrekes av at en amerikansk variant, The Math Chef av Joan D’Amico og Karen E. Drummond (Jossey-Bass) fra 1997, fortsatt er i salg. Bokomslaget til Mattemat oser da også av selvtillit: «Få matte inn med teskje!» Baksideteksten lover å gjøre det «lekende lett å bake matte inn i hverdagen!»

Spørsmålet er om boka virkelig lykkes med å dekke det sugende behovet for å mestre matte bedre. Gjør den ikke det, kan den offensive markedsføringen beskyldes for å utnytte fortvilte julegavekjøpere. Da tenker jeg særlig på alle dem med bekymring for barn som kommer til kort i mattetimene.

Mattemagi

Det begynner lovende med oppskriften «Bollebrøk». Alle bollene kan bli like store ved stadig å dele deigen i to. Snart er den delt i fire og utgjør dermed 4/4, til slutt fyller 16/16 stekebrettet. Like utmerket fungerer den påfølgende milkshaken, for anledningen omdøpt til «Millishake». Hvordan fordele drikken likt på to personer når du har to helt forskjellige glass å servere i? Da må du fram med desilitermålet og forstå volum.

Boka briljerer når den lærer deg å beregne grøt til forskjellig antall personer og attpå til å regne ut sannsynligheten for å få mandelen i grøten. Helt siden suksessen med Mattemagi (Kagge, 2010) har Håvard Tjora vist hvor god han er til å forklare kompliserte ting enklest mulig – godt hjulpet av tydelige illustrasjoner.

Likevel er det uheldig at matematikken har fått såpass høy prioritet at noen utlegninger er tatt med uten egentlig å ha relevans for matretten. Da bryter Mattemat med konseptet om å lære matte gjennom matlaging. Det mattefaglige spennet fra å lære bort klokka til å introdusere hypotenusen, får et litt tilfeldig preg.

Vilkårlige koblinger

Dersom leserne hører til de matteglade, er riktignok avstikkerne først og fremst engasjerende bonus. Hva med å regne ut vekta til et gullegg inspirert av Arkimedes’ funderinger i badekaret? En kokebok for barn vil uansett ikke fungere uten voksenhjelp. Betraktet som kokebok, kan det dessuten virke hensynsfullt å sørge for at leserne kan lage all maten uten egentlig å bry seg noe særlig om matematikken.

Men jo løsere koblingen er mellom maten og matten, desto mindre motiverende blir den som mattebok.

For eksempel kommer oppskriften på pepperkakehus med ferdige mål på vegger og tak. Leseren oppfordres deretter til å regne ut gulvarealet. Hvorfor? Det ville gitt langt mer mening å dele opp en sjokoladekake i ulike firkanter for så å regne ut hvordan du kan sikre deg det største stykket.

I stedet framstår oppgaven mer eller mindre meningsløs. Gulvarealet i pepperkakehuset vil først komme til nytte dersom du skal klippe ut et heldekkende gulvteppe og legge der inne. Teksten oppfordrer heller til å gå videre og beregne arealet til selve Mattemat.

Oppgaver i matte blir så lett matte for mattens skyld.

Havrekuler er omdøpt til «Sjokokongler» og passer visstnok såpass godt på tur at de kan inspirere til å forstå forholdstall på turkart. Havrekjeks kalles «Koordinatkjeks» og følges av en innføring i hvordan man plasserer punkt i et koordinatsystem med x -og y-akse. Sett i et mattefrustrasjonsperspektiv havner vi her fort påfallende nær trøstespising.

Du kan like godt spise Kvikklunsj mens du bryner deg på disse utfordringene.

Mestringsmuligheter

Illustrasjonene, signert Astri Horn Eriksen og Mari Dyrkorn Tjora, heier heldigvis leserne frem. De er fylt med karikerte dyr, smånisser og besjelt mat – blant annet seigmenn – og fremstår smittende engasjerte i nesten hvert eneste oppslag. En ivrig, liten mus står med fiskestang på tallerkenkanten for å sikre seg mandelen i risgrøten. To elefanter slurper entusiastisk i seg milkshake fra ulike glass. Leserne inspireres til en aktiv holdning som kan motivere til matlaging like gjerne som til å forsøke å begripe tallene.

Fargepaletten minner om akvarellfargene fra min barndoms fargeskrin. Også det skaper en stemning som oppfordrer til å prøve selv. Alt fra bakverk til middagsretter er gjengitt med en strek som er akkurat presis nok til å vise målet tydelig. Samtidig er den akkurat uvøren nok til å gi følelsen av at det du lager er bra nok nesten uansett hvordan det blir seende ut.

Figurene kunne riktig nok gjerne vært enda mer sjarmerende framstilt. De avslører at illustratørene har bakgrunn fra design og kommunikasjon heller enn fra tegning. De røper også at baksidetekstens anbefaling for «6 til 100 år» er temmelig spekulativ markedsføring. Jeg vil anslå at denne gjengen er ment å ha – og har – størst appell blant barn fra sånn omtrent seks til elleve år.

Barnevennlig

I denne aldersgruppa finner vi dem som gjerne lever av p-mat, og visst leverer boka på pølser, pasta, pizza – og «Pi-pai». I tillegg til åtte middagsretter, er det seks småretter og åtte søte bakverk i standardrepertoaret fra havrekjeks via vafler til sjokoladekake. Mest krevende er laksesuppa med ti ingredienser, inkludert tre det kan være vanskelige å kutte opp selv: løk, chili og hvitløk.

Men heller enn å optimalisere smakene med eksklusive ingredienser, er oppskriftene holdt enkle. Instruksene er tydelig forklart i nummerte punkter: «6. Rør ut en spiseskje Maizenamel i 3 spiseskjeer vann og bland det i suppa.» Selv om kokekunst bør ha rom for skjønn, er alle mål eksakte. Det vitner om god pedagogikk å minimalisere rommet for tvil hos nybegynnerne.

Salgsargumenter

En kokebok for barn blir sjelden populær uten å hjelpes fram av noe kjent og kjært. For eksempel er koblingen til animasjonsfilmen «Folk og røvere i Kardemomme by» avgjørende for salget av Kokebok fra Kardemomme by av Elin Vatnar Nilsen og Hulda Westberg Sparbo (Cappelen Damm, 2022).

Mattemat appellerer både til dem som elsker og dem som hater matte. Matlagingen kan lokke skeptikerne inn i matematikken, samtidig som matteglade får en ekstra mestringsmulighet på kjøkkenet. Det beste med konseptet slik jeg ser det, er hvordan det kan sette oss voksne i posisjon til å hjelpe barna som strever. Min erfaring er i alle fall at jeg gjerne er langt mer velkommen til å samarbeide om matlaging enn om matteleksene.

Hvis bokas hjelp til å forstå (og for voksenlesere: å forklare) matte oppleves viktigere enn behovet for å mestre matlaging, kan konseptet åpne for en helt ny trend. Da vil bekymring for barn som sliter i mattetimene kunne utnyttes i en uendelighet av nye varianter. Hva med å lære matte gjennom for eksempel fotball eller en introduksjon til sirkus?