Ida

BILDEBOKEN SOM FORSKNINGSFORMIDLING

Siden 1980-tallet har det i Norge vært utgitt en betydelig mengde fossil- og dinosaurlitteratur beregnet for yngre lesere. Det meste av denne litteraturen er oversatt fra engelsk og har utgangspunkt i utenlandske forskningsmiljø. Når fossilet tilhører Norge og sentrale deler av forskningen er norsk, er det også viktig at kunnskapen om dette formidles i den norske faglitteraturen for barn og unge.

Medieyngling
Fossilet av primatet og (halv)apen, som har fått kallenavnet Ida, ble funnet i Messel sør for Frankfurt i 1983. Funnet ble holdt hemmelig i over 20 år, men i 2007 fikk Norge, ved hjelp av paleontolog Jørn Hurum ved Naturhistorisk museum, anledning til å kjøpe fossilet. Naturvitenskapelig var kjøpet viktig både fordi fossilet regnes som tilnærmet komplett og fordi man i Messel ikke har funnet andre fossiler av dyr som har levd høyt over bakken (som i luften eller trærne). I to år jobbet Hurum sammen med fem andre forskere med å beskrive fossilet og underbygge sine teorier om hva det kan fortelle oss om menneskeslektens eller primatenes evolusjon. Først i 2009, i forbindelse med museets markering av 150-årsdagen for Darwins Artenes opprinnelse ble fossilet og forskernes teorier kjent for et allment publikum. Mye har vært skrevet om medieoppmerksomheten den gang og om Hurums teft for utradisjonelle former for forskningsformidling. For eksempel ble det i anledning utstillingen laget et kosedyr som var tilnærmet lik den opprinnelige apen.

I 2011 har museet laget en ny utstilling kalt «Apejenta Ida». Utstillingen er spesielt tilrettelagt for barn, og ikke uventet er det også til denne utstillingen laget ekstramateriell: den faglitterære bildeboken Ida med tekst av Jørn Hurum og Torstein Helleve (nettredaktør ved Naturhistorisk museum) og illustrasjoner av Esther van Hulsen.
Utgivelsen av boken kan ved første øyekast se ut som nok et tilskudd til spin-off-industrien. Kanskje er den også det, men absolutt ikke bare. Selvsagt kan den selges i museumsbutikken ved naturhistoriske museer, men den bør også være tilgjengelig andre steder. For dette er en bok man kan lese, bla og slå opp i mange ganger og med ulik motivasjon. Som fagbok benytter den seg av flere sjangrer og henvender seg, kanskje derfor, til lesere med ulik lesererfaring og ulik motivasjon for lesning.

Fortelling, undervisningsplansjer og aktivitetstips
Bokens første halvdel er en lett tilgjengelig fortelling om Idas fødsel, oppvekst og død. Fortellingen kan langt på vei leses som mange andre fiktive bildebok- og dyrefortellinger for barn. Det som skiller den, ligger ikke bare i at fortellingen slutter med Idas død, det hender det at andre dyr i bøker for barn gjør, men også i måten fortellingen er illustrert på. Esther van Hulsen, som har lang erfaring med å tegne både dyr og dyrs naturlige omgivelser, står både for bokens design og dens malte og tegnete illustrasjoner. Den som leser bokens siste sider får også vite hvordan Hulsen har jobbet med å visuelt rekonstruere det 47 millioner år gamle dyre- og plantelivet forskerne mener kjennetegnet miljøet Ida levde i. Den fargerike, og for dagens øyne fantasifulle flora og fauna, er ikke et uttrykk for fristilt og autonom kunst, men en kunstnerisk formidling av forskernes funn. Og det er åpenbart at også kunstneren har studert og reflektert over disse funnene.

I fortellingsdelen er illustrasjonene heldekkende og for det meste tablåaktige oversiktsbilder. Noen av de mest dramatiske scenene, som når Ida faller og brekker armen eller ligger død i gjørmen på bunnen av den giftige innsjøen, er det brukt henholdsvis froskeperspektiv og nærbilde. Overgangen mellom bokens fortellingsdel og bokens mer fakta- og fagstoffdel er illustrert som en overgang fra det fargerike fortidsmiljøet til en gulnet, eller blassere, illustrasjonsstil slik vi kjenner den fra eldre zoologibøker eller fra skolenes undervisningsplansjer. Som om naturfagsalens studieobjekter er lagt på sprit i illustrasjonene.

Bokens andre halvdel er organisert i oppslag eller kapitler med karakter av mer klassisk naturfagformidling. Her kan man lese om området Messel slik man mener det var da Ida levde. I oversiktelige oppslag komponert som plansjer med en blanding av tegnete rekonstruksjoner og fotografier av fossiler funnet i området finner man eksempler på dyr som levde i vann, på bakken, i trærne og i luften. Et eget oppslag er viet nære slektninger av Ida. Verdifull er også sidene som tar for seg historien om hvordan Ida endte i Norge og om forskernes undersøkelser og begrunnelser for sine teorier. Den observante leser vil også se sammenhengen mellom framstillingen av forskernes funn og Idas livshistorie slik den er fortalt i bokens første halvdel. Her finner man blant annet svar på hvorfor man mener Ida er en jente, hvordan man kan anslå hvor gammel hun ble, og hvorfor hun er bevart så godt som hun er. Fordi funnet av Ida er en så viktig brikke i videreutviklingen av evolusjonsteorien, er det også gitt plass til litt stoff om den.

Bokens siste sider likner den typen bøker man finner i ulike museumsbutikker. Det vil si tekster som legger opp til at barn gjennom ulike typer (ofte lekpregete) aktiviteter skal tilegne seg kunnskap om de aktuelle emnene. I denne boken kan man lære seg teknikker for å tegne Ida slik kunstneren har gjort det, prøve å bevege seg på samme måte som Ida trolig gjorde og spise mat som likner den Ida spiste. I tillegg kan man med utgangspunkt i en oversikt over de fossilene som ligger til grunn for van Hulsens illustrasjoner til fortellingen, gå på jakt i fortellingenes ulike oppslag for å finne de dyrene fossilene er forsteininger av. Alle disse aktivitetene er nært knyttet til den pågående utstillingen, der barn nettopp kan delta på tegneverksteder sammen med kunstneren.

Rekrutteringslitteratur?
Sammen med biografier har fagbøker om naturfaglige emner alltid vært populære og har ofte dominert den importerte faglitteraturen for barn og unge. Ikke minst har forlag som engelske Dorling Kindersley og franske Larousse produsert mange, ofte lett gjenkjennelige og gjerne formmessig forutsigbare bøker om verdens dyr, om klima og miljø og om teknologi. De siste femten–tjue årene har også andre fagbøker, gjerne om mer kultur-, kunst- og samfunnsorienterte emner gjort seg gjeldende på markedet. Med denne typen faglitteratur er også bøkenes estetiske utforming blitt et viktig moment. Kanskje er det slik at nyere naturfaglige bøker for barn og unge nå både henter inspirasjon fra dette fokuset på det estetiske og kombinerer det med det estetiske registeret vi finner i naturfagtekster fra før fotografiet ble det rådende dokumentasjonsuttrykket. Vi har sett eksempler på dette blant annet i Peter Sìs’ Livets tre (om Darwin) og Erna Oslands spesielt vinklete dyrebøker. Mon tro om ikke denne kombinasjonen, like mye som kosedyr og plastikkdinosaurer kan tenne unge leseres interesse for naturens og naturhistoriens mange vakre hemmeligheter?