Hjemsøkt av dårlige norsklærere

En ny type vesen har tilsynelatende kommet for å bli: Julia Kahrs’ miniatyr. Kahrs fikk sitt litterære gjennombrudd med Familien Brattbakk i 2022, som også vant Brageprisen, Kritikerprisen og Bokslukerprisen, og i fjor kom Noor og miniatyren. Nå er Kahrs tilbake med enda en bok om Noor og hennes lille makker Oor. Siden sist har de to slått seg sammen med Andreas, Frances og miniatyrene Ndreas og Rances, og startet noe de fleste før eller siden gjør i barndommen: en klubb. I dette tilfellet en mysterieklubb. I fjorårets bok avslørte Noor og Oor norsklæreren på Hølen skole som gjerningsperson i en ekte julekrim. Det har tilsynelatende gitt mersmak. Noor, som ikke lenger er like lei av livet som hun var i store deler av forrige bok, har i hvert fall fått seg en lidenskap hun deler med både Frøken detektiv, Purriot og Poirot (blant andre): Hun vil oppklare mysterier.

Den nye norsklæreren

De seks medlemmene i mysterieklubben trasker rundt i lille Hølen med alt tenkelig utstyr i sekken, klare hvis det skulle dukke opp et lik, en forsvinning eller det som verre er. De har seriøse møter flere ganger i uka, drikker kaffe og diskuterer hver minste uregelmessighet i nærområdet, for eksempel tapte sko på lekeplassen. De ønsker seg inderlig et stort mysterium å oppklare. Jobben som detektiver blir hakket lettere med usynlige miniatyrer på laget som kan bevege seg usett rundt, men det gjør ikke nødvendigvis at mysteriene dukker opp!

Frances melder seg ut i protest over manglende saker og det hun synes begynner å bli en svært barnslig klubb. I et forsøk på å holde på henne, blir Andreas og Noor desperate etter at noe skal skje. Kanskje Noor bare skal kidnappe seg selv? Men så går det opp for dem at det faktisk skjer mistenkelige ting rett foran nesa på dem: En av jentene i Noors klasse får plutselig klippet av seg en flette, matpakker og smykker forsvinner, og har ikke den nye og sprudlende norsklæreren Alf, Noors favorittlærer og Andreas’ store forbilde, egentlig begynt å oppføre seg litt … besynderlig?

Mystiske sammenhenger

Omtrent samtidig som Alf havner i mysterieklubbens søkelys, blir Noor og co gjort oppmerksomme på at det foregår noe muffens i Moss: Noen tar seg inn i folks hus om natten for å sove, og et kunstverk og en mossianer er sporløst borte. I tillegg blir de oppmerksomme på sagnet om Hølens kunstnergeni Dagmar Løfsgaard og de håndlagde dukkene hennes. Ifølge sagnet stjeler Dagmardukkene småting fra eierne sine, og av og til flytter de også på seg … Det går fort opp for de fire gjenværende klubbmedlemmene at alt muligens henger sammen, og at de endelig står overfor det store mysteriet de har ventet på.

Levende dukker

Da jeg var barn og så «Grøsserne» på Fox Kids etter skoletid, var de mest uhyggelige episodene der hvor leketøy og dukker våknet til liv og hadde onde hensikter. Julia Kahrs leker med dette velkjente motivet fra grøssersjangeren og fra andre (og mindre skumle) barnebøker, for eksempel Pinocchio, og hun gjør det på vellykket vis. Selv om man kanskje skulle tro at levende dukker ikke er så skremmende for barn som henger med miniatyrvesener, blir det allikevel en nervepirrende oppgave for detektivene fra Hølen å finne ut hva som egentlig foregår, og Kahrs klarer å gjøre det spennende også for leseren. Det er akkurat passe komplekst til at det selv ikke for en voksen leser er så lett å avkode mysteriet før vi nærmer oss slutten. I tillegg formår hun å overraske flere ganger underveis, noe som både skaper komikk og bryter med klassiske forventninger til sjangeren, og til forestillinger om hvordan offer og gjerningsperson skal oppføre seg.

Miniatyrene er kommet for å bli

Da jeg anmeldte Noor og miniatyren, innvendte jeg at den magiske og den ikke-magiske verdenen stanget litt, og at miniatyrens potensiale ikke føltes forløst. Nå som Noor og Oor er ordentlig etablert som et makkerpar, spiller det magiske og det ikke-magiske bedre sammen. Og selv om jeg ikke er blitt veldig mye klokere på miniatyrenes eksistens – hvorfor finnes de, for eksempel? Og hvorfor er det bare noen som er så heldige at de har en miniatyr? – plager det meg ikke lenger at jeg ikke blir helt klok på dem. Jeg går bare med på premisset om at de finnes der sammen med menneskene og hjelper til på sitt usynlige vis, i en magisk-realistisk virkelighet hvor utrolige ting kan skje. Jeg tipper vi snart hører nytt fra Hølen og Noors mysterieklubb igjen, i og med at boka slutter med en god, gammeldags (og morsom) cliffhanger.