Grøss etter oppskriften

Elin Viktoria Unstad: Død-og-dalbane
Roman
189 sider
Vigmostad og Bjørke, 2024

Anne Elvedal: Spøkelsesstasjonen
Illustratør: Hedda Kverndalen
Roman
256 sider
Cappelen Damm, 2024

Spennende fortellinger om spøkelser og det overnaturlige er noe som kan gjøre et sterkt inntrykk på unge lesere. Maria Gripes Agnes Cecilia og Tordivelen flyr i skumringen, som jeg leste tidlig i ungdommen, var for eksempel såpass sterke leseopplevelser at jeg siden har vendt tilbake til bøkene som voksen. Flere ganger. Gripes bøker stiller i en særklasse, og man kan ikke forvente at alt som kommer i denne sjangeren for unge lesere skal være like slitesterkt. Men to av vårens bøker kan i alle fall gi noen hver et lite gufs i hverdagen.

Død-og-dalbane av Elin Viktoria Unstad og Spøkelsesstasjonen av Anne Elvedal er to spøkelseshistorier i bokform for lesere i alderen 9 til 12 år. Ved første blikk på forsideillustrasjonene og bøkenes baksidetekst, kan man få inntrykk av at de er forskjellige. Det er bare på overflaten. Etter endt lesning ser man at disse fortellingene faktisk er skåret over samme lest. Det er interessant. Men mer om det etter hvert.

Effektiv historiefortelling

I Elin Viktoria Unstads Død-og-dalbane treffer vi elleve år gamle Valkyrie som er oppkalt etter foreldrenes fornøyelsespark. Valkyrie er mye alene, for hun har ingen gode venner, og foreldrene er mer opptatt av parken enn av henne. Bursdagen til Valkyrie, som skaper en ramme rundt fortellingen, har foreldrene glemt, for de skal innvie en nylig innkjøpt gammel berg-og-dal-bane denne dagen. Heldigvis for Valkyrie dukker det plutselig opp en gutt, Bastian, og sammen med ham får hun oppleve fornøyelsesparken og ikke minst berg-og-dal-banen på en helt ny måte. For jammen spøker det ikke i parkens ny-gamle attraksjon. Hvem er det som får vognene til å stoppe på toppen av banen? Hvem er den fremmede damen som plutselig sitter ved siden av Valkyrie i stedet for Bastian? Og hvorfor føler Valkyrie plutselig at hun er en annen? Død-og-dalbane er full av mysterier som Valkyrie bestemmer seg for å finne ut av.

Dette er en på alle måter tradisjonell grøsser, med mange elementer vi kjenner fra spøkelsesfortellinger både i bokform og i film. Forfatteren bruker ikke mye plass på å skildre ting som ikke vedkommer mysteriene, som f.eks. følelser, stemninger og relasjoner. Valkyries vanskelige forhold til foreldrene er for eksempel veldig enkelt fremstilt. Dette er i hovedsak effektiv historiefortelling og en lettlest bok. Etter en noe langsom første halvdel av boken drar det seg til og blir ganske spennende. De overnaturlige elementene og Valkyries opplevelser av at underlige ting skjer, er skildret slik at man lett kan tro på dem. Det er fascinerende. Det kommer også en fin twist mot slutten, og så får de fleste mysteriene sin naturlige (og overnaturlige) forklaring. Én løs tråd blir imidlertid hengende igjen til slutt og lar leseren sitte igjen med et grøss. Dette er en skrekkhistorie etter kjent oppskrift, med andre ord.

Et komplekst mysterium

Mens Død-og-dalbane er en effektiv fortelling, er historien noe mer detaljert og utførlig i Anne Elvedals Spøkelsesstasjonen. I denne boken er det også mye mystikk og en rekke fortidige hendelser som skal avdekkes, men her blandes mystikken med andre følelser, som tristhet og det vanskelige ved å være ung og flytte til et nytt sted. Også denne boken har en ung jente i hovedrollen; Billie på tolv år. Hun har nettopp flyttet fra Oslo til Nord-Norge, der hun, foreldrene og lillebroren Lukas har bosatt seg i en nedlagt stasjonsbygning. Billie synes det er vanskelig å finne seg til rette på det nye stedet, men heldigvis har hun to små rotter, Salt og Pepper. Hun blir dessuten venn med en gutt i den lille skoleklassen på stedet, Rasmus, som har rød hettegenser og en kul triksesykkel. Når underlige ting begynner å skje i den nedlagte stasjonsbygningen, er det Billie og Rasmus som må prøve få finne ut hva som skjer og hvorfor. Mystisk skrift på veggen, en skjult dør og gamle kjærlighetsbrev er noen av ingrediensene i deres mysterium, som etter hvert skal vise seg å være ganske komplekst: Fortid og nåtid møtes på overraskende vis, og mot slutten av fortellingen snus alt på hodet. Om twisten i forrige bok ga leseren en overraskelse, kaster den leseren virkelig om kull i denne boken. Men alt i alt er også dette et klassisk grøss.

Illustrasjoner uten funksjon

I Spøkelsesstasjonen blir man følelsesmessig engasjert i karakterene, og forfatteren beskriver både miljøer, karakterer og relasjoner med omhu. Dette universet er fullt av ulike stemninger og lett å leve seg inn i. Det er sikkert også lett å kjenne seg igjen i en del av dette for unge lesere. Av en eller annen grunn har forlaget valgt å la denne fortellingen bli illustrert, kanskje for å skape enda mer stemning? Men å illustrere en fortelling der teksten forteller alt man trenger å vite, er en utfordring. Siden teksten står støtt på egne ben, blir illustrasjonene overflødige. Det er ikke mye illustratør Hedda Kverndalen kan utdype eller skape på egen hånd når alt er fortalt allerede. Illustrasjonene er dessuten, til tross for at de er i grått og svart-hvitt, ikke nifse nok for denne fortellingen. De bidrar mer til å vise hvor koselige hovedkarakterene ser ut, med store øyne og tykt hår, enn å understreke uhyggen i det som skjer.

Det må også nevnes at boken hadde trengt en ekstra runde med korrekturlesing og/eller språkvask. Her finner vi mange underlige setningskonstruksjoner og -oppdelinger, særlig i første del av boken. Det er dessuten en godt etablert regel at komma skal plasseres utenfor siste anførselstegn i replikker, men denne regelen må ha gått både redaksjon og forfatter hus forbi. Her er komma konsekvent plassert innenfor anførselstegnet.

Uhyggelige likheter

Lest hver for seg er dette to fine spøkelseshistorier som jeg er sikker på at flere enn én ung boksluker vil sette pris på. Men når jeg som voksenperson leser disse bøkene etter hverandre, vekker det både en uro og en interesse i meg. Jeg har nevnt at bøkene fremstår som typiske grøssere. Men disse fortellingene er også uhyggelig like i konstruksjonen, med mange grunnleggende felleselementer. Her er en kanskje kjedelig, men nødvendig, oversikt: Begge bøker har en ung jente i hovedrollen, og hun befinner seg i et sosialt utenforskap. Vi finner foreldre-barn-konflikter, som riktignok er mest betent i den første boken. Så har vi den klassiske gutt-møter-jente-situasjonen, og i begge bøker er det noe underlig knyttet til guttens utseende og fremtoning. Det overnaturlige skjer på gamle steder; en gammel berg-og-dal-bane og en nedlagt stasjon. De overnaturlige hendelsene skjer dessuten i overgangsfaser for hovedpersonen, henholdsvis bursdag og flytting. Begge fortellinger har en twist, og twisten er knyttet til nøyaktig samme element, men med noe ulikt utfall. Begge fortellinger ender i en uavklart spenningssituasjon. Er likhetene bare tilfeldige, eller vitner de om at vi har med en sjanger å gjøre som er veldig standardisert? Av to erfarne forfattere av grøssere og spenningslitteratur kunne man forventet tekster som i større grad utfordret en fast formel.

Død-og-dalbane og Spøkelsesstasjonen ender nok ikke med å bli klassikere på samme måte som Maria Gripes bøker. Men for den som leter etter inspirasjon til å lese mer i en viktig fase av lese-livet, kan dette være bøker å se etter neste gang man går på biblioteket eller i bokhandelen.