Gode intensjoner, uklart mål

Da jeg var 12 år og hørte Mahlers 5. symfoni for første gang, tenkte jeg at livet aldri ville bli det samme igjen. Jeg glemmer ikke trompeten i Oslo konserthus som nakent og majestetisk innledet til et totalt giga-pang i hele orkesteret, og jeg fikk frysninger på ryggen da fiolinene spilte hovedtemaet. Aldri mer skulle 12-åringen kjøpe kassetter med popmusikk igjen.

Det er en gave å lytte til orkestermusikk, det er også en gave å spille i orkester. Jeg vet ikke om noe jeg kan sammenligne opplevelsen med, det kan få kropp, hode og hjerte til å dirre. I Orkesterboka kan dagens 12-åringer lese om ulike type orkestre, om instrumentene i orkesteret og om jobben og hverdagen til de ansatte i orkesteret. Det er gjort intervjuer med personer som har ulike roller i et orkester, og det er sitater av barn og ungdom som spiller i orkester. 

Her bringes informasjon om harpens strenger og spillteknikker, og vi kan lese at blant yrkesrollene i et profesjonelt orkester finner vi markedsavdelingen og økonomiavdelingen. Det er jo helt korrekt. Men ikke veldig inspirerende.

Valg av lytteeksempler

Å skrive om musikk er vanskelig. Musikk er et eget språk som ikke så lett kan oversettes til skrift. Dette løser forfatterne ved å oppgi lytteeksempler som illustrerer innholdet i kapittelet eller avsnittet.

Det aller første lytteeksempelet i boka er en symfoni, og eksempelet som trekkes frem er Gaelic Symphony av Amy Beach. Komponisten var ukjent for meg, men jeg har lyttet til symfonien hennes nå. Og jeg er usikker på om en ungdom som leser denne boka fra start og hører lytteeksemplene, får blodet til å bruse av denne symfonien.

Kvinnelige komponister

Det er prisverdig at forfatterne søker å nevne flere kvinnelige komponister når vi vet hvor mannsdominert den (kunst)musikalske kanonen er. Vi blir blant annet introdusert for komponister som Rebecca Clarke, Jennifer Higdon, Chiquinha Gonzaga og Henriette Renié. Jeg går på konsert flere ganger hver måned, men jeg har aldri hørt om noen av disse komponistene, og jeg ser heller ikke at de har så mange følgere på Spotify. 

Hvis vi skal velge én klaverkonsert å anbefale leseren, uansett kjønn, er da den franske pianisten og komponisten Marie Jaëll, født i 1846, den naturligste komponisten å plukke ut? Svaret på det er nei. Listen over slitesterke klaverkonserter er jo massiv. Hva med konserter av Mozart eller Beethoven? Eller noen av romantikkens store komponister som Tsjajkovskij, Grieg, Rachmaninov, Chopin eller Schumann? Eller Prokofiev? Og så kunne vi kanskje fått tips om noen gode innspillinger med kvinnelige pianister, som Marta Argerich, Mitsuko Uchida, Maria João Pires, Hélène Grimaud eller Yuja Wang? Alle i verdensklasse.

Det mest oppsiktsvekkende med de 48 lytteeksemplene er at komponister som Mahler, Brahms eller Sjostakovitsj ikke blir trukket frem en eneste gang. Det finner jeg rart når boka heter Orkesterboka. For en ungdom ville det kanskje også vært fint om en forelder kjente noe av musikken det ble foreslått å lytte til. Forfatterne skriver at det å spille i et orkester er som å «være et lag sammen med andre musikere». Slik kan det også være å lytte til musikk. Det er usannsynlig at de fleste foreldre kjenner mange av de foreslåtte eksemplene, og dette er en svakhet med boka, som gjør den mindre virkningsfull som introduksjon til orkesterets verden.

Boka er illustrert med tegninger av Tiril Valeur, og noen av dem er virkelig fine, som illustrasjonen av husorkesteret der kontrabassen trakteres av en jente med hijab og trompeten av en gøyal karakter med stort hår og sterk innlevelse.

Hva er målet?

Bokprosjektet blir litt skoleflinkt og ordrikt, og har et flatt språk. Min indre 12-åring blir irritert over en setning som: «Hvis du hører på et musikkstykke som gir deg en trist følelse, vil du sannsynligvis beskrive musikken som nettopp ‘trist ’.» Det er jo så innlysende at det blir nedlatende. Forfatterne kunne med fordel hatt litt mer fantasi og valgt mer inspirerende formuleringer. Det er vanskelig å forstå hvilke 12-åringer denne boka er til for, eller snarere, hva målet med boka er. Hvis målet er å inspirere ungdom til å like orkestermusikk, lykkes ikke prosjektet så godt. 

Jeg sitter igjen med et prosjekt med gode intensjoner, men med et utydelig mål, og det er dessverre blitt en noe kjedelig bok. Kanskje er det bedre å ta 12-åringen med på konsert for å høre Benjamin Brittens The young person’s guide to the orchestra. Britten introduserer her lytteren til de fire instrumentgruppene i orkesteret gjennom variasjoner over et tema av Henry Purcell. 20 minutters nytelse, som får kropp, hode og hjerte til å dirre, både for 12-åringer og foreldrene deres.