Vond, men viktig bok

En alminnelig familie: En liten jente som leker med dyr, en tenåringsbror med øretelefoner og iPad, moren som ser på jenta, faren som fikler med mobilen. En lekende familie: Pappa er struts, broren ape. En dag kommer apen inn på rommet til Gullet, med bul i buksa, nøkkelen i hånda og lange armer. Nå vil han leke blekksprut. Han låser døra:

Så vi kan leke i fred, hvisker han. […]
– Vi leker at jeg er blekksprut, hvisker han.
Og så blir han Blekkspruten,
med hender som kan finne fram overalt,
og armer med kalde, klamme sugekopper.

I illustrasjonen omformes han til en blekksprut, stor og farlig, med armer som omkranser alt, holder i nøkkelen, kveiler seg rundt i rommet og rundt Gullet selv. Over seks intense oppslag skildres det første overgrepet.

Blekket fyller munnen og halsen, er inne i hodet,
inne i, utenfor, over, under, overalt.
Og Gullet får ikke puste,
Gullet kjenner det langt inn i kroppen,
langt inn i ryggen, i magen, innover.

Det er smertefullt og ubegripelig, ja, det er nesten for mye å ta inn. Men fordi Nyhus i sine illustrasjoner klokt konkretiserer blekksprutmetaforen, blir det mulig å se på det som skjer på disse oppslagene. Blekksprutmetaforen både i skrift og bilde er slik sett svært vellykket, og blekksprutens blekk har flere funksjoner: Det lammer byttet, slik det lammer Gullet: «Hun sier ikke nei, for hun klarer ikke å si ifra, for munnen har ingen lyd, og stemmen har ingen lyd», samtidig som det også symboliserer utløsningen. Når blekkspruten endelig går ut av rommet, ser vi jenta som sitter igjen, naken, liten, angstfull og alene, med armene beskyttende rundt kroppen. En stor, truende blekkplett er over henne og skal komme til å fylle opp tilværelsen hennes.

Krevende oppdrag – kompetente bildebokskapere
Dette er ikke første gang Gro Dahle og Svein Nyhus lager bøker om vanskelige, tabubelagte temaer. Sist gang var det Akvarium (2014), der moren er rusmisbruker, framstilt som en fisk som jenta må ta ansvar for. I Håret til mamma (2007) har moren psykiske problemer, og håret floker seg. Sinna mann (2003), som handler om en voldelig ektemann og far, er den boka der illustrasjonene kanskje i minst grad kamuflerer det som skjer. Når Blekkspruten omhandler seksuelle overgrep mot barn, framstår det nærmest nødvendig å ta i bruk metaforer, både i tekst og illustrasjoner. Med disse bøkene utfordrer Gro Dahle og Svein Nyhus grensene for hva barnelitteraturen kan tåle, og de tar barnet på alvor ved å anerkjenne at også barndommen har mørke, vonde sider.

Blekkspruten er laget i samarbeid med Incestsenteret i Vestfold. At boka er skrevet på oppdrag, har på ingen måte gått på bekostning av det kunstneriske eller litterære uttrykket. Å skulle lage en bildebok om overgrep mot barn er en krevende oppgave, som Dahle og Nyhus har løst på en imponerende måte. Det foregår så mye på hvert oppslag og det er så mange ladede detaljer at alt kan fylles med mening, på nytt og på nytt for hver gjennomlesning. Dermed utvides boka, og den inviterer til å bli lest på mange ulike nivåer.

Sterke virkemidler
På bokas første oppslag er det en viss harmoni der jenta leker med dyrene, foreldrene er i rommet og storebroren ligger i sofaen, opptatt med sitt. Men det er mer: I senga til Gullet ligger det en blekksprut, en bamse og en dukke – foreløpig pent ved siden av hverandre. Bak senga truer en mørk skygge. Flere av lekedyrene har tydelige kjønnsorganer. Beltet til storebror henger påtakelig mellom beina hans, og peker endatil ned mot en banan, som siden åpnes. Ved siden av sofaen står en dorull, og vi ser en åpen dør inn mot toalettet – med synlig lås og nøkkel – detaljer som blir viktige senere. Dorullen trekker forbindelser mellom broren og toalettskålen like bak, som om han er knyttet til en kroppslig, uren sone. Genseren er trukket opp, navlen er synlig.

Fargene i boka er gjennomgående holdt i gylne gultoner og kalde, gråblå toner, og de er svært viktige: I begynnelsen er det et varmt, gyllent skjær over Gullet. Over broren, derimot, er det et mer kjølig drag – og det er altså i denne retningen (i leseretningen) at Gullet også skal komme til å bevege seg. Når overgrepet finner sted, er fargene blitt kjølige blå, og Gullet mister det gylne draget: «For hun er en grå stein nå, bare en mørk stein dypt under vann, en undervannsstein». Sammen med Nyhus’ illustrasjoner maner Dahles tekst fram tydelige bilder hos leseren: Teksten er rytmisk og har klare poetiske kvaliteter, samtidig som den er ytterst direkte om det som foregår. Tekst og illustrasjoner jobber sammen og utfyller hverandre: Når overgrepet har skjedd, sitter Gullet ved bordet. På illustrasjonen ser vi henne – handlingslammet – med et tomt tegneark foran seg. Hun har sirlig sortert fargestiftene og spisset blyanten – det er noe tvangsmessig over det hele. Dette er informasjon som kun ligger i illustrasjonen. Broren slentrer uberørt forbi med beltet i spenn, faren er opptatt av mobilen sin, mens moren er et åpent ansikt, et trygt ansikt, som Gullet endelig søker mot. Nå er det moren som har det gylne draget, og nå er det hit boka peker: «Hun ser på mamma. Mammas øyne er trygge. Er de ikke det, da?». Sakte, men sikkert gjenvinnes en form for orden. Gullet tegner på arket, blyantene ligger skjødesløst rundt henne; det er ingen tegn til den tvangsmessige sorteringen hun hadde tidligere. Og hun har fått tilbake den gylne fargen.

Åpner tabuer
Blekkspruten er en skjønnlitterær, kunstnerisk framstilling av overgrep. Den påberoper seg ikke å fortelle sannheten om hvordan alle overgrep skjer. Likevel inviterer den til gjenkjennelse – for de som selv har vært utsatt for overgrep. For andre er det mer usikkert hvordan boka vil oppleves. Mange vil nok mene dette er for hard kost for barn, og mange vil nok la den ligge, rett og slett fordi det er det enkleste. På én måte er det forståelig. Samtidig er det så viktig at denne boka finnes! Den kan – dersom man tør å berøre problematikken i barnehager og skoler – være tilgjengelig for alle barn, også de som verken har språk til å fortelle eller erfaringer nok til å vite at det som kanskje foregår i hjemmet, er galt.

Jeg må innrømme at den første gangen jeg leste boka, og visste at den skulle handle om overgrep mot barn (det står dessuten på baksiden av boka, kanskje som en slags advarsel og/eller nyttig informasjon?), forventet jeg at det skulle være faren som var overgriperen. Til tross for de åpenbare illustrasjonene av brorens potens, er det ikke noe unormalt ved en tenåringsgutts seksuelle drifter. Jeg ble overrasket og forvirret: For hva gjør man når overgriperen også er et barn? Det hele blir i alle fall langt mer komplekst, og det er umulig å enkelt plassere ham i en «skurkerolle», for også han må tas hånd om. Og for foreldrene? Hele tilværelsen snus på hodet. Likevel er de nødt til å være omsorgspersoner også for overgriperen, de må også hjelpe ham. Han blir også møtt med kjærlighet; selv om han i illustrasjonene er framstilt bak stengsler (som et verandagitter, en pinnestol) og er fratatt handlingsrom, avsondret fra lillesøster, er han fremdeles en del av familien. Han kan ikke bare stues vekk. Dette forsterker bokas viktige budskap om at man må si det til noen, man behøver ikke å være redd for hva som skal skje med overgriperen. Nettopp et slikt ambivalent forhold til overgriperen kommer fram i Blekkspruten: «– Savner du ham? spør mamma. – Kanskje? Kanskje litt? sier Gullet. – Det er lov, sier mamma», og dette kan være en viktig dimensjon ved overgrep i nær familie. Når overgriperen selv er et barn blir boka enda mer uforutsigbar og nyansert. Samtidig er det en tydelig melding om at overgrep mot barn kan ta mange former. Eller kanskje like viktig: At det er mer alminnelig enn vi liker å tro.