I tryllemannens hule

Spørsmålene er utfordrende, men formen er gammel i Bjørn Ingvaldsens roman om seksuelle overgrep mot barn.

Litterære overgrep?

Hvem vil vel lese en ungdomsbok om seksuelle overgrep mot barn, begått av voksne? Det er kanskje ikke det første man rasker med seg i bokhandelen, med mindre man mistenker at ynglingen trenger hjelp til å snakke om noe vanskelig?

Sånn kan man tenke, og sånn tenkte nok også jeg da jeg først hørte om Tryllemannen, Bjørn Ingvaldsens roman om unge Otto som stifter nærmere bekjentskap med Tryllemannen, en einstøing som holder til i en hule ute i skogen, frister med sjokolade og trylletriks, og liker å kle av og ta på unge gutter.

Men nå har det seg slik at jeg trenger hjelp til å snakke om noe som er vanskelig. Ungene her hjemme har nemlig fått med seg at det finnes noe som heter barnetyver. En av dem kjører en rød bil og har blitt observert både ved skolens inngangsområde og utenfor barnehagen, der han har forsøkt å få kontakt med ungene. Barna vet ikke helt hvem disse farlige mennene er, men de sorterer altså under kategorien ”tyv”, og det de stjeler er barn. Vi har selvsagt diskutert opp og ned hva som er lurt å gjøre hvis man møter en slik barnetyv, men datteren min på seks er likevel overbevist om at hun kommer til å klare å sparke tyven i skrittet før hun løper veldig fort av sted, hvis hun møter ham.

Hver gang vi snakker om dette, kommer det til et punkt der et av barna plutselig blir veldig tankefullt, før det ser på meg med oppriktig undring og spør hva barnetyvene egentlig gjør med barna de stjeler? Hva skjer etter at man har blitt fanget? Og er det virkelig slik at noen barnetyver til og med dreper barn?

Jeg vet aldri hva jeg skal svare på slike spørsmål. Jeg har jo noen formeninger om hva barnetyver gjør med ofrene sine, men disse tankene er så mørke at jeg synes det er vanskelig å dele dem med ungene like åpent som jeg ellers pleier å prøve å snakke med dem. Jeg vil verken bagatellisere fenomenet eller skremme barna mer enn nødvendig. Hvordan snakker vi om det verste vi kan forestille oss? Sånne ting kunne jeg trenge hjelp til å formulere, og jeg leter gjerne etter hjelpen i litteraturen, for litteraturen har vist seg egnet til å formulere slikt som dagligspråket ikke helt duger til å sette ord på. Altså går jeg til Tryllemannen med en viss forventning, et visst håp, selv om jeg også erkjenner at den boken jeg ønsker meg kanskje er umulig å skrive.

I mytens mørke skog

Tryllemannen begynner samme sted som de fleste av oss gjør i møte med barnetyvfenomenet, altså i myten. Tryllemannen er en mytisk skikkelse i Ottos nærmiljø: ”Han var noe mystisk. Akkurat som julenissen eller tannfeen,” heter det på romanens første side. Sånn kan det jo ikke fortsette, i hvert fall ikke i en roman. Monsteret må belyses. Snart finner vi Otto i skogen, alene, der Tryllemannen kaller på ham. Otto kjenner dragningen mot å svare, og det er vanskelig å klandre gutten. Han er den eneste i klassen uten gummistøvler i regnværet, den eneste som ikke har sykkel. Moren hans er sosialklient, og klart uskikket til å ta vare på ham. Andre barn advares mot å leke med ham. Så hvor ille kan det egentlig være at noen ønsker å stryke ham gjennom håret og over magen, kysse ham på munnen og fortelle ham at han er elsket, tilby ham sjokolade og et sted å være?

Ille nok, så klart. Men Ingvaldsens poeng blir stående likevel. For den utsatte Otto kan også dette tåles. Otto er skadeskutt, tryllemannen er skadeskutt, alle som er viktige i denne romanen er skadeskutte. De som ikke er det, er uforstående, og enten ”bare” likegyldige til Ottos skjebne eller regelrette motstanderskikkelser. Ottos virkelige fiender er alle de som ikke anerkjenner ham som en likeverdig, det vil si deg og meg og naboen.

Forvandlinger

Så lenge hele Ottos tilværelse er et vedvarende overgrep, er det vanskelig å hisse seg spesielt opp over de seksuelle overgrepene. Faren for at også Otto kommer til å ende som en slags ”tryllemann” er overhengende, og dette er noe av Ingvaldsens poeng. Tryllemannen spør ikke om hva man skal gjøre hvis man blir utsatt for en overgriper, men snarere om hvordan overgripere blir til. Forfatterens trylletriks består i å forvandle tryllemannen fra en skrekkinngytende til en medynkvekkende figur i løpet av romanens 134 sider.

De korte, sidestilte setningene og Ottos distanserte holdning til alt han forteller om, forteller oss alt vi trenger å vite om hovedpersonen. Otto bruker språket for å opprette en nødvendig balanse i en fiendtlig verden, nummenheten peker i retning av en overflod av kaotiske følelser snarere enn mot fraværet av dem.

Det finnes magi i denne verden, men mest i form av slike ting som alle andre allerede har: et par sko, en ny sykkel, penger til godteri. Tryllemannen kommer til Otto i skogen slik Jahve kommer til Abram i 1. Mosebok, med et løfte om utvelgelse – og kjærlighet. I møtene med ham hever romanen seg over de trauste ungdomsromankonvensjonene. Her kan mirakler skje. En rev og en hare møtes ansikt til ansikt på en skogsti, og blir stående og se på hverandre, vaktsomt, men uten aggresjon, før de går hvert til sitt. Kan også overgriperen og hans offer møtes slik – uten overgrep? Eller må noen lide?

Sjangerens forbannelse

Tryllemannens styrke ligger i at den tør å stille slike uvelkomne spørsmål i en hysterisk tidsalder. Dens svakhet ligger i at den blir i overkant sjangertro. Vi har møtt den evige outsideren tusen ganger før i ungdomslitteraturen, den følsomme unge gutten som ikke passer inn noe sted, og som må bære verdens sorg på sine smale skuldre. Han kan begå feil, men vil alltid forsøke å rette dem opp, og særlig de av dem som rammer andre vanskeligstilte. Det er en skikkelse det er lett å kjenne seg igjen i, ikke minst når man selv er ung og hudløs og verden er så altfor tydelig. Da er også erkjennelsen av at verden er grusom og urettferdig velkommen, fordi den bekrefter at det der ute egentlig ligner på det kaoset man bærer inne i seg, og at ingenting noen gang kommer til å bli bedre.

Utover møtene med Tryllemannen hviler Ingvaldsens roman litt for trygt i disse konvensjonene. Ottos løp virker lagt, fra første setning. Når han blir en så til de grader isolert og sørgelig skikkelse, innskrenkes også handlingsrommet hans – og dermed også handlingsrommet til romanen han er forteller av – betraktelig. Her er få minneverdige dialoger og hendelser, rett og slett fordi Otto har så få mennesker han kan snakke og samhandle med, og så lite å snakke med dem om.

Når Tryllemannen er i nærheten, våkner romanen Tryllemannen til live. Men utover det, savner jeg en viss litterær rastløshet i romanen, en søken etter noe som kunne gitt romanen et støt av frisk, uformidlet energi. For det er vel ikke for sent for ungdomsromanen å lære seg noen nye triks?